Vår Historie

Starten

Det norske statlige eksportgarantisystemet har sine røtter tilbake til tidlig i 1920-åra. Starten var nok i Østhandelskontoret i Handelsdepartementet, med egen handelsråd under 1. verdenskrig.

Formelt begynte det med årlige Stortingsvedtak i årene 1922-28 for å støtte eksporten av salt fisk, sild og aluminium til Sovjetunionen, som var et stort marked. 

I 1929 ble det etablert en kommisjon under Handelsdepartementet, Russlandskommisjonen, som gjorde garantitilbudet mer permanent, og som administrerte og utstedte forsikringene. 

Formålet var å avhjelpe arbeidsledighet og forebygge arbeidsinnskrenkinger, særlig innenfor fiskeindustrien. Ordningen var avgrenset, men var fra 1934 utvidet til å gjelde alle land. Samtidig ble navnet endret til Statens Eksportkredittkommisjon. Ordningen fikk avgrenset bruk, og utenom Sovjetunionen gjaldt mesteparten av det forsikrede volumet eksport til Tyskland, Italia, Hellas, Spania og Brasil.

Tiden frem til 1947

Vareslagene som ble forsikret, var de tradisjonelle norske eksportvarene, med en klar hovedtyngde på fisk og fiskeprodukter, papir og cellulose, men også skip, maskinutstyr og flyplassanlegg ble forsikret før krigen.

De viktigste handelslandene det ble stilt garantier ovenfor i perioden fram til 1948 var Sovjetunionen og Tyskland. Deretter Brasil, Island, Hellas, Tyrkia, Italia, Spania, Japan og Nederland.

Det er verd å merke seg at det i denne perioden ikke var et eneste tap

Tiden frem til 1960

Etter krigen blir det mer vanlig med salg på åpen regning og dermed mer aktuelt med kredittforsikringer som dekket lengre kreditter til produksjonsmidler. Det ble også større behov for forsikring mot insolvens og overføringsrisiko.

Videre så man behovet for å avdekke utenlandske varer som var kjøpt inn og inkorporert i den norske eksporten. I 1947 tar man derfor det første steget og uttrykker at man kan dekke eksport av varer som med utgangspunkt i verdien av varen hovedsakelig er av norsk opphav, og der tilvirkningen er viktig for samfunnet.

I 1948 kom det en større endring i Stortinget sitt vedtak og i rammevilkårene for driften. Det ble lagt om til kredittforsikring med insolvensavdekking, krig, overføringsrisiko osv. Samtidig ble det fastsatt at overskuddet av driften skulle settes av i et Eksportgarantifond. På mange måter ble dette starten på det moderne GIEK.

I 1951 ble GIEK medlem i Berne-Unionen, noe som gav grunnlag for modernisering. Erfaringene derfra ble tillagt stor vekt ved utformingen av vilkår og retningslinjer. Samtidig ble det fart i det nordiske samarbeidet.

1960-tallet

I 1960 ble navnet endret til Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) for å dekke institusjonen sitt formål og for bedre å speile den reelle driften. Styret utvides fra 4 til 6 medlemmer, og får samtidig en friere stilling. Fortsatt er GIEK et organ under Handelsdepartementet.

Internasjonalt starter debatten i OECD om politisk oppfølging av de prinsippene for handelsvilkår, særlig kredittider, som er utviklet gjennom Berne-Unionen. Handelskomiteen i OECD ble opprettet i 1963. Det er sterk interesse knyttet til det internasjonale samarbeidet og behovet for like konkurransevilkår.

I 1963 ble Garantiordningen for eksport til Utviklingsland etablert. Samarbeid med Norsk Utviklingshjelp ble understreket, og det ble gitt føring om å benytte den nye garantiordningen for å sikre tilleggs eksport som ikke kan gjennomføres på normale vilkår. Norsk utviklingshjelp deltar i styret i saker som kom innunder garantiordningen.

Når driftsforutsetningene ble drøftet i 1968, ble det lagt vekt på selvfinansiering. Det ble gjort markedstilpasninger, endringer i vedtak og garantisatser, opplegg for garanti til banker osv. Administrativt begynner GIEK med plassering av midler i obligasjoner, ikke bare bankinnskudd. Samtidig får GIEK et utvidet tilbud for langsiktige kreditter og garantier til banker.

1970-tallet

Tiåret var prega av oljekrise, omstruktureringer i verftsindustrien, krise for skipsfartsnæringen og en aktiv motkonjunkturpolitikk.

Kursgarantiordningen starter opp i 1975, og det ble understreket at ordningen er viktig for at verftene skal kunne sikre seg kontrakter.

I 1976 etablerte Stortinget ei rentestøtteordning, rammene til eksport fremme ble økt, og nye saksbehandlingsorgan ble etablerte for å hjelpe bedriftene med å oppnå kontrakter.

Bruken av Særordningen for Utviklingsland til den såkalte skipseksportkampanjen, kombinert med rentestønad og gaveelement, prega den siste halvdelen av tiåret.

EU kommer med de første vedtak om retningslinjer for kredittforsikring på så vel korte som lange kredittider

1980-tallet

GIEK gjennomførte store organisatoriske og administrative endringer i 1980. Utvidet delegeringsmyndighet fra departementet gav større selvstendighet, og organisasjonen fikk flere ansatte.

Anbudsgarantiordningen ble etablert i 1974 og var en del av Handelsdepartementet sine virkemiddel. Ordningen skulle avvikles, men ble i 1982 overført til GIEK og modernisert. Ordningen hadde karakter av ren støtte, siden det ble utbetalt erstatning dersom bedriften ikke vant anbudet.

GIEK var den eneste aktøren i det norske markedet for kortsiktige kredittforsikringer for eksport. Dekning av betalingsuvilje – protracted default – ble innført i 1987.

1990-tallet

Endringene i Europa skjedde raskt etter at Berlinmuren falt. Behovet for garantier økte, særlig behovet for å opprettholde tradisjonell eksport av papir og cellulose til Russland, men også for å søke å sikre kontrakter på salg av skip.

I 1994 ble GIEK etablert som egen forvaltningsbedrift. Som forvaltningsbedrift fikk GIEK et uavhengig profesjonelt styre, med vide fullmakter og endelig avgjørelseskompetanse. Garantiavdelingen ble delt i en Samfunnsdel og en Forretningsdel. Den siste med ansvaret for kundekredittforsikring med kredittider inntil 2 år (Forretningsdelen ble i 2001 overført til GIEK Kredittforsikring).

2000-tallet

Nye regler innenfor EU medførte et sterkt press, særlig fra ESA, for å gjøre den markedsutsatte delen (Forretningsdelen) av driften i GIEK om til et aksjeselskap. I 2000 ble det derfor bestemt å etablere GIEK Kredittforsikring AS som et eget datterselskap, for å ivareta hensynet til SMB og sikre tilstrekkelig kapasitet i kredittforsikringsmarkedet. Selskapet sin kapital kom fra egne midler og tilbakeføring av kapital som var opptjent i tidligere år i Forretningsdelen.

GIEK Kredittforsikring ble opprettet med formål om å fremme norsk eksport, gi et tilfredsstillende tilbud til SMB-bedrifter og sikre kredittforsikringskapasiteten i markedet. 

2001 var første driftsår for GIEK Kredittforsikring. I det første driftsåret hadde GIEK Kredittforsikring 11 ansatte, og et forsikret volum på ca 8 mrd NOK.

Høsten 2009 flyttet vi ut fra lokalene til GIEK og inn i egne lokaler. Vi kjøpte de første driftsårene mange administrative tjenester fra morselskapet, men etter at vi fysisk flyttet inn i egne lokaler er dette ikke lenger tilfellet.

 

2010...

GIEK Kredittforsikring feiret 10 års jubileum i januar 2011. I løpet av de 10 første driftsårene som eget selskap, har GIEK Kredittforsikring markert seg som en betydelig og viktig aktør i det norske kredittforsikrings-markedet. GIEK Kredittforsikring var i 2010 Norges største kredittforsikringsselskap både i antall ansatte og i premieinntekter knyttet til kredittforsikring.

Selskapet hadde 2010 mer enn 5 ganger så stort forsikret volum og premieinntekter som i oppstartsåret.

Fra og med 2015 ble forvaltningen av eierskapet av GIEK Kredittforsikring overført fra Garanti-Instituttet for Eksportkreditt til Nærings- og fiskeridepartementet.

Selv om GIEK Kredittforsikring forsikrer såkalte korte kreditter (løpetid inntil 2 år) så har selskapet en langsiktig plan, nemlig å være det ledende og foretrukne kredittforsikringsselskapet i Norge de neste 10 årene.